zonemetal > paroles > Darkthrone > Transilvanian Hunger

Transilvanian Hunger | paroles / lyrics

acheter cet album

album  : Transilvanian Hunger
groupe : Darkthrone
sortie   : 1994

+ paroles Darkthrone

01- Transilvanian Hunger
02- Over Fjell Og Gjennom Torner
03- Skald Av Satans Sol
04- Slottet I Det Fjerne
05- Graven Takeheimens Saler
06- I En Hall Med Flesk Og Mjíd
07- As Flittermice As Satans Spys
08- En As I Dype Skogen

Transilvanian Hunger

Transilvanian Hunger...cold..soul
Your hands are cruel...to haunt..to haunt

the mountains are cold...soul...soul...
careful..pale...forever at Night

Take me...can't you feel the Call
Embrace Me Eternally in your daylight slumber

To be Draped by the Shadow of your Morbid Palace
oh, Hate Living...The only heat is warm blood

So Pure... So Cold
Transilvanian Hunger

Hail to the True, intense vampires
A story made for Divine fulfillment

To be the ones breathing a Wind of Sorrow
Sorrow and fright the dearest catharsis

Beautiful Evil Self to be the Morbid Count
A part of a Pact that is delightfully immortal

Feel the call freeze you with the uppermost desire
Transilvanian Hunger...my mountain is cold

So Pure... Evil, Cold
Transilvanian Hunger

Over Fjell Og Gjennom Torner

Over fjell og gjennom Torner
Gjennnom den One Dunkle Skog
Dø som ein Kriger, Hodet på eit tre
Skjær i kjøtt. Nåler dype i huden ned.

Ravners nebb i Blod vil fratse
efter Slaget har holdt sted
Pansrede kropper i Grusom kamp
økser plantet, Sjeler led.
Kolde Sverd som huden åpner
Hår som lukter friskt av blood

Den Norrøne Rase må Slakte den andre
når blammen dunker for tungt på vår dør

Skald Av Satans Sol

Tåken tetner
Mørket faller
Ondskap Slumrer
Skogen kaller

Her ute i Dyrets domene
gjennom en dyster, Gusten Skog
engler løper, engler flyr
vekk fra min egen kikegård

Jeg star under en kald vind.
Tåken letter ifra englers flukt
Jeg drikker fra Månens Kalde,
Bleke lys og hylder Satans sol.
En Grusom Ondskap siver inn og fyller kropp og sjel
En himmel av Daudinger
Tortur og Hat

Tåken tetner
Mørket faller
Ondskap Slumrer
Skogen kaller

La meg for evig tjene de toogsytti evig falne
I den Kolde Mørke brønn av de Slue sorte
Verdig utropes jeg som den Uhellige treenighets Skald
NÅR HELVETE ENGANG KALLER ER DET INGEN VEI TILBAKE

Tåken tetner
Mørket faller
Ondskap Slumrer
Skogen kaller

Slottet I Det Fjerne

Kan du øyne Slottet i det fjerne
og dets lystige, skrålende fest
Par som danser, par som ler
par som svømmer i uakstom Synd

Og under den sol dom (de) sorte tilber
feirer de nyår med festing og tull
En skammelig Synd som Guder anser
som åndelig makkverk fra de svakes hull

og hullene er graver
som bare er for dem
Med åndelige nåler
som for alltid...
vil pine alle lem

Kan du øyne Slottet i det fjerne
fra din mørke, Grimme hule
så kan du hate i tusen år -
Fryde deg over smerten de får

Graven Takeheimens Saler

Naberg reiste seg, når ved Mannahemens garden.
Økstid, Sverdtid, ufred var der ikke - dog var er byllepestens plager.
Ingen gjestet frender, ingen gjestet prest,
ingen drog til byen, uten lanse og til hest.

I Opphavs tider sang de sanger, for seg selv og sine fedre.
I dag synges kun de sanger, som skal gjøre morgendagen bedre.
Sanger for den neste, ingen sanger for den Beste.
Svik og løgn har fått sin plass, i midgard jotneses palass.

En mann vandret rolig, sikker, stolt der mellom hus.
Han ferdedes blant folk, han tråkket tyredd der blant mus.
Flere hundre menn, han gjestet hver kald natt.
Han var eníyd, høy og tynn, og på sitt hode bar han hatt

Ensom mann han vandret, over bivsrot en kald morgen.
Han ristet på sitt hode, over menneskenes tap.
For de sikret seg en plass, i en ufødt tragisk himmel,
for de vandret nor og ned, for de råtnet i Hels fred

I En Hall Med Flesk Og Mjíd

Ien gammel ask - hang en Naskald gubbe,
Under en Svart himmel - hvorfra Regnet fosset ned.
Ingen for dithen - for a hugge liket ned,
for ingen kunne vite - hrorhen hengingen fant sted

Ensom mann han var - Da han dro til Valfars plass,
han ankom iført Brynje - til et storslått Grimt Palass.
Tusen år var gatt - siden forrige mann kom dit.
de gråt av Dyster glede - da en sønn kom endelig.

Nor for det Trolske gapet - var en tåkeheim dypt ned.
Rekker av Nors sínner - vandret dithen nor og ned.
Ingen manglet Grav - og ingen manglet sønner,
for de for av elle og sott - dit til Kuldeheimens senger.

Kun få av vaktens barn - kom til Farens rike rad,
for listig svik blant dem - førte flestemann dypt ned.
Dog kan man híre sangen - hver en Hedensk gammel høytid
for ja enna festes det - blant De Trofste Ods Sønner.

As Flittermice As Satans Spys

Flittermice of Eld Unveiled at the plenilune
Fordone by Mournful rest now seeking to be fed again
Rising terrestrial power umbraged by celestial light
That Shineth Forth from the palace of god - the palace of no return

Flittermice of Eld they peer into the morrows,
They peer the yesteryears as thoose are coming back.
Beholding the son recrucified, beholding gods race browbeaten,
Beholding the Devastation of all morals built by them.

Flittermice of Eld they fly to blaspheme yehova
and to build their Temple (of the) Damned on once holy pleasure ground
A Fare to Raise the Flag (of Satan), to desseminate the races,
To build the Hall of Battle and to live in Eternal Strife

Flittermice came forth from the land beyond the forest
Multifarious Winged Black Creatures slew the angels (up so) high.
Devastation, Blasphemy, Desecration, Unholy He
who Burned the face of god with the Eye of Our Master

En As I Dype Skogen

En Grind stod åpen, en rytter viste seg.
En Kald Tåke hadde lagt seg over marken.
Ni Svarte hester, og ni armerte menn.
Et øye stirret Olmt ned fra et flagg.

Stillhet senket seg, da følget stopped opp,
de stoppet i en sirkel rundt en stein.
Stille red de mot den, og forsvant da de kom fram,
for Steiner var en tanke fylt av Kraft.

Stjerner på en himmel, som Aldri faller ned.
Lysglimt i en natt som varer evig.
Tusen Kalde Vintre, med kun Kule og Forakt.
Det finnes ingen sommer uten Vinter.

I en Gammel Skog, hvorhen troll og tusser vandret,
var en stein som rørte seg og ble til liv.
Ni armerte menn, på ni grå stolte hester,
bar en fane hvorpå øyet viste seg.

Ihver en natt er et nytt mørke.
Ihver en Vinter fryser jeg,
men dog Aldri skal jeg gråte,
for Stolt red jeg jo dengang,
ut av den dype skogen.